Jeg har behov for å passordbeskytte enkelte innlegg og flytter derfor bloggen til svarttrosten.wordpress.com
Håper noen følger med meg dit!
*helgeklem til alle*
lørdag 10. mars 2012
fredag 9. mars 2012
Tips til egentrøst og Moderne Luktesalt
"Sorg er et uttrykk for at noe er fortid." Det kan være et menneske du aldri får se igjen, en mestringsstrategi du har tatt farvel med, overgangsfasen i en behandling der du tar farvel med noe velkjent og ser utryggheten i møte...
I ei bok jeg har lest litt i er det noen sider som omhandler å trøste seg selv når det stormer som verst. Boka omhandler traumebehandling, men jeg tror disse tipsene kan brukes i mange sammenhenger, så jeg tenkte jeg skulle dele de med dere:
Noe helt annet: Moderne Luktesalt. Jeg fikk en gang et tips fra en behandler om å forsøke med sterk lukt for å klare å bryte ut av dissosiering. Jeg løp til apoteket og fikk tak i Tigerbalsam, den sterkeste lukta de hadde. Og gjett da, det virker veldig ofte :)
Ulempen er selvfølgelig at jeg er avhengig av at en annen person både ser at jeg dissosierer (i en eller annen form) og vet at Tigerbalsamen kan hjelpe. Den er med andre ord god å ha hos psykologen, og god å ha her hjemme hos mannen min.
I gamle dager brukte de luktesalt mot besvimelse, så det er kanskje ikke så veldig rart at dette hjelper? Kult i hvert fall.
Tipsene er hentet fra boka "Dissosiering og relasjonstraumer"
I ei bok jeg har lest litt i er det noen sider som omhandler å trøste seg selv når det stormer som verst. Boka omhandler traumebehandling, men jeg tror disse tipsene kan brukes i mange sammenhenger, så jeg tenkte jeg skulle dele de med dere:
- Lukt på noe godt, ta i et godt stoff, eller ta på gresset, se på en sky, eller en farge, kjenn regndråper på pannen, gi aromaterapi til sjelen.
- Legg fortsatt stor vekt på de grunnleggende tingene, som mat, søvn, fritid.
- Ta en pause en gang i timen, spis fire ganger om dagen, sov 7-8 timer om natten.
- Lag deg en trøsteskuff til regnværsdager: Fine kort, bilder, vitser, en liten silkepute, et kosedyr. Alt som betyr noe for deg, som kan trøste, som kan oppmuntre deg, alt som kan minne deg om deg selv.
- Husk på styrken din, talentene, evnene, interessene dine.
- Lag et brev til deg selv, som du kan ta fram fra skuffen når det er motgang og tungt å være deg.
 |
| Min kanin er ikke i noen trøsteskuff. Den bor rett ved siden av senga :) |
Noe helt annet: Moderne Luktesalt. Jeg fikk en gang et tips fra en behandler om å forsøke med sterk lukt for å klare å bryte ut av dissosiering. Jeg løp til apoteket og fikk tak i Tigerbalsam, den sterkeste lukta de hadde. Og gjett da, det virker veldig ofte :)
Ulempen er selvfølgelig at jeg er avhengig av at en annen person både ser at jeg dissosierer (i en eller annen form) og vet at Tigerbalsamen kan hjelpe. Den er med andre ord god å ha hos psykologen, og god å ha her hjemme hos mannen min.
I gamle dager brukte de luktesalt mot besvimelse, så det er kanskje ikke så veldig rart at dette hjelper? Kult i hvert fall.
Tipsene er hentet fra boka "Dissosiering og relasjonstraumer"
søndag 4. mars 2012
lørdag 3. mars 2012
Historieløs gullfisk.
Det er visstnok en myte at gullfisker kun har tre sekunders hukommelse, men allikevel - jeg føler meg som en historieløs gullfisk.
Det er mye frustrasjon ute og går for tiden, jeg får ikke bitene til å henge sammen, tvert i mot føler jeg at flere og flere biter glipper.
Det handler om fortiden, om hva jeg husker, eller rettere sagt alt jeg ikke husker. Og med fortid mener jeg alt som ikke er nåtid eller fremtid, altså både en time siden og tretti år siden.
Jeg har lenge visst at jeg ikke husker noe fra de første ti-elleve årene i livet, men nå har jeg begynt å tenke etter, og det er ganske enkelt veldig lite som er limt fast i toppen. Jeg har heldigvis mange bilder jeg kan støtte meg til, men det hjelper bare litt.
Det er frustrerende, jeg klarer ikke å finne ut hvem jeg er når jeg husker så lite! Og støtt kommer jeg opp i situasjoner der jeg sitter som en fjott og smiler et "jadajoda-smil", fordi jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. Tankene peiler frenetisk "hva sier du, har jeg bodd i det huset? Var jeg i den barndåpen? Kjenner jeg de folkene?" Det må jo være slik, men hvorfor husker jeg det ikke?!
Ikke bare hendelser, men basislærdom fra all skolegang er borte, og jeg var jo ganske flink på skolen! I noen settinger kommer f.eks. kjente historiske hendelser opp, slikt alle sannsynligvis vet, men hos meg er det klin tomt. Eller kanskje et av barna mine trenger hjelp til barneskoleleksene sine, og plutselig står jeg der og aner ikke hvordan det skal gjøres (helt basisting dette).
Det gjør det vanskelig å være i sosiale settinger, for panikken som tar meg hver gang jeg driter meg ut, er ofte ikke verdt menneskene jeg møter.
Mye av dette med hukommelsen blir forklart med min dissosiative lidelse, men kan virkelig alt forklares med dette? Burde det ikke vært av og på-hukommelse da? At noe husker jeg godt, og noe er helt borte?
Tenk om jeg har begynnende demens eller noe, hallo??? Noe må det i hvert fall være, en kan vel ikke bli så ute av stand til å huske sånn helt uten videre?
Det skremmer meg!
Det er mye frustrasjon ute og går for tiden, jeg får ikke bitene til å henge sammen, tvert i mot føler jeg at flere og flere biter glipper.
Det handler om fortiden, om hva jeg husker, eller rettere sagt alt jeg ikke husker. Og med fortid mener jeg alt som ikke er nåtid eller fremtid, altså både en time siden og tretti år siden.
Jeg har lenge visst at jeg ikke husker noe fra de første ti-elleve årene i livet, men nå har jeg begynt å tenke etter, og det er ganske enkelt veldig lite som er limt fast i toppen. Jeg har heldigvis mange bilder jeg kan støtte meg til, men det hjelper bare litt.
Det er frustrerende, jeg klarer ikke å finne ut hvem jeg er når jeg husker så lite! Og støtt kommer jeg opp i situasjoner der jeg sitter som en fjott og smiler et "jadajoda-smil", fordi jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. Tankene peiler frenetisk "hva sier du, har jeg bodd i det huset? Var jeg i den barndåpen? Kjenner jeg de folkene?" Det må jo være slik, men hvorfor husker jeg det ikke?!
Ikke bare hendelser, men basislærdom fra all skolegang er borte, og jeg var jo ganske flink på skolen! I noen settinger kommer f.eks. kjente historiske hendelser opp, slikt alle sannsynligvis vet, men hos meg er det klin tomt. Eller kanskje et av barna mine trenger hjelp til barneskoleleksene sine, og plutselig står jeg der og aner ikke hvordan det skal gjøres (helt basisting dette).
Det gjør det vanskelig å være i sosiale settinger, for panikken som tar meg hver gang jeg driter meg ut, er ofte ikke verdt menneskene jeg møter.
Mye av dette med hukommelsen blir forklart med min dissosiative lidelse, men kan virkelig alt forklares med dette? Burde det ikke vært av og på-hukommelse da? At noe husker jeg godt, og noe er helt borte?
Tenk om jeg har begynnende demens eller noe, hallo??? Noe må det i hvert fall være, en kan vel ikke bli så ute av stand til å huske sånn helt uten videre?
Det skremmer meg!
torsdag 1. mars 2012
Venneklump eller venneblomst?
Jeg sitter her med en stor svart klump i magen. Klumpen heter angst, verdiløshet og ensomhet (selv om det er mange stemmer i huset).
Vi er noen venninner som med ujevne mellomrom samles for å spille brettspill. Nå er det lenge siden sist, og jeg har sett frem til i kveld, da skulle flere komme hit hjem til meg og være spillegale igjen.
Men så tikker sms-ene inn. "Beklager, noe har dukket opp", "Sorry, kan ikke likevel, er ikke helt i form" osv.
For hver melding vokser klumpen, men der og da innser jeg ikke hva som foregår, jeg føler meg bare elendig. Jeg innser bare at vi nå er for få til å gjennomføre, ikke første gang det.
Mønsteret virker helt tydelig: når jeg inviterer folk hjem til meg, melder de fleste avbud. Det hender gang etter gang. Hakk i plata.
Avvist.
Jeg tenker det verste: "Ikke rart, når jeg er så skiftende i humøret, hvem gidder vel å være med en sosialt handikappet når en kan gå til andre vellykkede og ha det supert?"
Og jeg blir litt sint også, forbanner at de ikke forstår hvordan det henger sammen, skjønner de ikke at den som kanskje er minst sosialt flink, er den som aller mest trenger at noen møter opp? Og dette er jo de jeg fungerer aller best med sosialt! Er det da rart jeg ikke får andre venner? Og tankekverna går, den dreier mot svart, svartere, svartest. Selvdestruktiviteten presser på, men jeg står i mot.
Jeg bestemmer meg for å aldri be noen mer, jeg orker ikke å kjenne på avvisningen, orker ikke den tomme ensomheten og følelsen av å være verdt mindre enn steinen under skoen.
Skjerp deg!
Jo, jeg kommer nok til å klare å tenke litt mer positivt, jeg trenger bare litt tid. Jeg kommer sikkert til å finne alternative forklaringer på hvorfor dette alltid skjer, det pleier å ordne seg. Men først kommer jeg trolig til å sitte på gjerdet til noen tar kontakt med meg, da først har jeg nok selvtillit til å prøve igjen.
Venneblomst. Ikke klump, den vil jeg ikke ha.
Vi er noen venninner som med ujevne mellomrom samles for å spille brettspill. Nå er det lenge siden sist, og jeg har sett frem til i kveld, da skulle flere komme hit hjem til meg og være spillegale igjen.
Men så tikker sms-ene inn. "Beklager, noe har dukket opp", "Sorry, kan ikke likevel, er ikke helt i form" osv.
For hver melding vokser klumpen, men der og da innser jeg ikke hva som foregår, jeg føler meg bare elendig. Jeg innser bare at vi nå er for få til å gjennomføre, ikke første gang det.
Mønsteret virker helt tydelig: når jeg inviterer folk hjem til meg, melder de fleste avbud. Det hender gang etter gang. Hakk i plata.
Avvist.Jeg tenker det verste: "Ikke rart, når jeg er så skiftende i humøret, hvem gidder vel å være med en sosialt handikappet når en kan gå til andre vellykkede og ha det supert?"
Og jeg blir litt sint også, forbanner at de ikke forstår hvordan det henger sammen, skjønner de ikke at den som kanskje er minst sosialt flink, er den som aller mest trenger at noen møter opp? Og dette er jo de jeg fungerer aller best med sosialt! Er det da rart jeg ikke får andre venner? Og tankekverna går, den dreier mot svart, svartere, svartest. Selvdestruktiviteten presser på, men jeg står i mot.
Jeg bestemmer meg for å aldri be noen mer, jeg orker ikke å kjenne på avvisningen, orker ikke den tomme ensomheten og følelsen av å være verdt mindre enn steinen under skoen.
Skjerp deg!
Jo, jeg kommer nok til å klare å tenke litt mer positivt, jeg trenger bare litt tid. Jeg kommer sikkert til å finne alternative forklaringer på hvorfor dette alltid skjer, det pleier å ordne seg. Men først kommer jeg trolig til å sitte på gjerdet til noen tar kontakt med meg, da først har jeg nok selvtillit til å prøve igjen.
Venneblomst. Ikke klump, den vil jeg ikke ha.
onsdag 29. februar 2012
Mitt trygge sted
"Tenk på et sted der du aller føler deg trygg" sa psykologen, ante hun hva hun ba om? Dette var i januar, og hun skulle gjøre et forsøk på å "installere et trygt sted" i meg ved hjelp av Emdr. Jeg var innlagt, og psykologen der sverget til at jeg ville ha god hjelp av Emdr, og selv om hun ikke var kvalifisert til selve behandlingen, kunne hun installere dette trygge stedet.
Men hvor var det egentlig, det trygge stedet? Hva skulle jeg tenke på, hvor var det trygt? Uansett hva jeg kom opp med føltes det feil, og jo mer tid som gikk, jo mer stresset ble jeg fordi jeg ikke klarte oppgaven. Og da fungerer jo hodet bare enda dårligere... Til slutt kom jeg opp med et alternativ, det føltes ikke hundre prosent riktig, men i hvert fall ikke utrygt.
Psykologen gjorde et forsøk, men ettersom jeg dissosierte med en gang og siden switchet og ble borte resten av timen ble det aldri noe av, hjemreisen var rett rundt hjørnet og det var ikke tid til flere forsøk.
Men i hele denne tiden siden januar har jeg grublet på dette trygge stedet, for jeg ser jo at jeg kan ha nytte av det, selv om Emdr-behandling senere har blitt skrinlagt for min del.
For om jeg føler meg en utrygg i en situasjon, så kan det kanskje fungere å tenke på dette trygge? Det er i hvert fall min lille teori, derfor har jeg ikke gitt opp jakten på den trygge situasjonen.
I går fant jeg den.
Da jeg møtte Hr. Svarttrost var det vinter og kaldt i byen jeg bodde i. Vi var på et utested, og da jeg skulle hjem med drosje fulgte han meg i køen (den laaange køen), åpnet frakken sin og lot meg stå inntil ham, med frakken rundt meg. Det var midt i en vanskelig periode i livet mitt, det var folk rundt oss alle steder, men jeg følte meg helt trygg der jeg stod.
Jeg følte jeg var kommet hjem.
Men hvor var det egentlig, det trygge stedet? Hva skulle jeg tenke på, hvor var det trygt? Uansett hva jeg kom opp med føltes det feil, og jo mer tid som gikk, jo mer stresset ble jeg fordi jeg ikke klarte oppgaven. Og da fungerer jo hodet bare enda dårligere... Til slutt kom jeg opp med et alternativ, det føltes ikke hundre prosent riktig, men i hvert fall ikke utrygt.
Psykologen gjorde et forsøk, men ettersom jeg dissosierte med en gang og siden switchet og ble borte resten av timen ble det aldri noe av, hjemreisen var rett rundt hjørnet og det var ikke tid til flere forsøk.
Men i hele denne tiden siden januar har jeg grublet på dette trygge stedet, for jeg ser jo at jeg kan ha nytte av det, selv om Emdr-behandling senere har blitt skrinlagt for min del.
For om jeg føler meg en utrygg i en situasjon, så kan det kanskje fungere å tenke på dette trygge? Det er i hvert fall min lille teori, derfor har jeg ikke gitt opp jakten på den trygge situasjonen.
I går fant jeg den.
Da jeg møtte Hr. Svarttrost var det vinter og kaldt i byen jeg bodde i. Vi var på et utested, og da jeg skulle hjem med drosje fulgte han meg i køen (den laaange køen), åpnet frakken sin og lot meg stå inntil ham, med frakken rundt meg. Det var midt i en vanskelig periode i livet mitt, det var folk rundt oss alle steder, men jeg følte meg helt trygg der jeg stod.
Jeg følte jeg var kommet hjem.
mandag 27. februar 2012
Ingen svar å få - besøk hos mor og far
Jeg har altså vært på ferie, og i den forbindelse besøkte jeg mor. Med den nye innsikten jeg har i egen historikk er det så utrolig mye jeg gjerne skulle spurt henne om, men det nytter ikke. Hun er gammel, hun bor på sykehjem, og selv om hun er ganske klar, fungerer ikke hodet som det skal. Hun roter såpass mye at om hun ville svart meg på noen av spørsmålene mine, så kunne jeg uansett ikke stolt på svarene.
Så jeg var på besøk, jeg lot som om alt var bra, og jeg stilte ingen vanskelige spørsmål. Inni meg følte jeg bare sorg. Hr. Svarttrost satte det hele i et godt perspektiv ved å få meg til å innse at hun nok uansett ikke ville gitt meg noen svar. Samme om hun er gammel, syk, frisk eller ung. Jeg vil aldri få svar hos henne, for noen ting snakker en jo bare ikke om, ikke sant?
Så jeg besøkte graven til far. I 16 år har han lagt der, jeg fatter ikke hvor de årene har blitt av. Jeg var der om kvelden, i mørket. Det ga meg en noe bisarr følelse å være på kirkegården i mørket, helt alene. Jeg tullet rundt meg et pledd mot den kalde vinden, og satte meg på huk hos far.
Jeg forsøkte å snakke med ham, finne ut om han hørte meg, men jeg verken hørte eller følte noe som helst. Det var tomt der, han var der ikke lenger.
Jeg tente et lys i håp om at det ville hjelpe, men han var fremdeles ikke der, han er borte. Det føles veldig rart, for sorgen og savnet jeg bærer på er jo ikke borte.
Jeg snakket litt med ham likevel, lot som om han var der. Jeg forsøkte å fortelle ham hvordan jeg egentlig har det, men fikk det ikke til. Jeg fikk det aldri til før heller, så det er kanskje ikke så rart. Han ville nok heller ikke gitt meg noen svar, selv om han levde. Familien var plettfri, det var ingen problemer, ingen konflikter. Og skulle det gjemme seg noe slikt ble det i hvert fall aldri snakket om. Det var en uskreven regel.
Så jeg får nok aldri noen svar. Jeg har søsken, men kan ikke spørre dem, av grunner det er alt for omfattende å skrive om her.
Jeg må stole på mitt eget hode, stole på at det som gjemmer seg der kommer frem i lyset når det er trygt, og gir meg noen flere svar.
Jeg trenger svar på 10 tomme år og en skakkjørt psyke.
Så jeg var på besøk, jeg lot som om alt var bra, og jeg stilte ingen vanskelige spørsmål. Inni meg følte jeg bare sorg. Hr. Svarttrost satte det hele i et godt perspektiv ved å få meg til å innse at hun nok uansett ikke ville gitt meg noen svar. Samme om hun er gammel, syk, frisk eller ung. Jeg vil aldri få svar hos henne, for noen ting snakker en jo bare ikke om, ikke sant?
Så jeg besøkte graven til far. I 16 år har han lagt der, jeg fatter ikke hvor de årene har blitt av. Jeg var der om kvelden, i mørket. Det ga meg en noe bisarr følelse å være på kirkegården i mørket, helt alene. Jeg tullet rundt meg et pledd mot den kalde vinden, og satte meg på huk hos far.
Jeg forsøkte å snakke med ham, finne ut om han hørte meg, men jeg verken hørte eller følte noe som helst. Det var tomt der, han var der ikke lenger.
Jeg tente et lys i håp om at det ville hjelpe, men han var fremdeles ikke der, han er borte. Det føles veldig rart, for sorgen og savnet jeg bærer på er jo ikke borte.
Jeg snakket litt med ham likevel, lot som om han var der. Jeg forsøkte å fortelle ham hvordan jeg egentlig har det, men fikk det ikke til. Jeg fikk det aldri til før heller, så det er kanskje ikke så rart. Han ville nok heller ikke gitt meg noen svar, selv om han levde. Familien var plettfri, det var ingen problemer, ingen konflikter. Og skulle det gjemme seg noe slikt ble det i hvert fall aldri snakket om. Det var en uskreven regel.
Så jeg får nok aldri noen svar. Jeg har søsken, men kan ikke spørre dem, av grunner det er alt for omfattende å skrive om her.
Jeg må stole på mitt eget hode, stole på at det som gjemmer seg der kommer frem i lyset når det er trygt, og gir meg noen flere svar.
Jeg trenger svar på 10 tomme år og en skakkjørt psyke.
Paraboltilværelsen med lydallergi
Hun snakker til meg, jeg er ikke helt sikker på om hva. Men jeg nikker, håper det er på de riktige stedene, og smiler innimellom. Vi sitter med tekrusene mellom oss, på hver vår side av bordet, og jeg later som - alt jeg bare kan. Rundt oss løper syv barn, det er mildt sagt mye bråk. Noen roper inn i øret mitt, for i neste øyeblikk å løpe videre, noen snakker i munnen på hverandre, noen ler, noen krangler. Noen av de voksne der er også høylytte. Og hun - slektningen min på andre siden av bordet, virker helt uaffektert. I meg er det kaos, jeg vil bare bort. Hun forteller smilende noe, jeg tenker på hvor jeg kan gjemme meg for å få litt ro. Det eneste stedet jeg klarer å tenke ut er ute - og det frister heller ikke. Mørkt, vått, kaldt. Går jeg ut nå blir det tydelig for alle at alt ikke er er som det skal. Så jeg holder ut, og nikker smilende *flykt, flykt* summer hjernen, mens energien strømmer ut fra kroppen.
Jeg har ikke ører, jeg har paraboler, og de tar inn alle signaler, alt for mange signaler. Jeg har lav toleranseterskel for både lydstyrke og flere lydkilder, jeg blir redd og stressa av det.
Har du hørt om coctailpartyeffekten? Fascinerende greier, men hos meg fungerer den tydeligvis ikke. Jeg er på ingen måte i stand til å skille en lydkilde fra andre, alt blander seg i en stor kaotisk miks som gjør kontrollfreaken meg redd. Og med den redselen følger irritasjon, stress og apati blandet med en noen ganger offensiv væremåte. Angrep er det beste forsvar... :(
En terapeut jeg gikk til en gang slo alltid av pc-en når jeg kom, jeg klarte ikke å konsentrere meg hvis jeg hørte duren fra vifta i den. Hun hadde også et ventilasjonsanlegg som suste "voldsomt". Av og til hadde vi timene ute (gode dama). En tidligere kollega kalte meg en gang for lydallergiker, det har blitt et ord jeg bruker, jeg synes det er treffende.
Sterke lyder stresser meg også, men kan jeg kontrollere det selv er det ok. Føler jeg for eksempel for å spille høy musikk gjør jeg det gjerne, så lenge jeg holder fjernkontrollen. Men veldig høyt blir det aldri...
Bråk er et relativt begrep, i dårlige perioder faller lista for "sterkt" langt ned. Noen ganger synes jeg blodet som suser i kroppen lager plagsomt mye lyd.
Er det noen andre som har det slik?
Jeg ble en gang utredet for støy, for å sjekke om toleranseterskelen min faktisk er lavere enn hos andre. Det var den, noe som resulterte i at jeg fikk tatt avstøpning til støypropper (også kalt musikerpropper. De demper lyden lineært, og er i dag er de noe av det kjæreste jeg har :)
Det har blitt ok å være i settinger der det normalt er mye bråk, jeg klarer å holde ut takket være støyproppene.
Situasjonen over hendte da jeg nettopp var på ferie, og i pakkekaoset forut klarte jeg ikke å finne øreproppene mine. Gjett om jeg savna dem.... Nå er de tilbake der de skal være (i lommen, alltid klare), og jeg er klar for lyder igjen.
GLEDE #5 - naturen
Noen gode, enkle dager har passert. I en hytte på fjellet, uten strøm, vann og mobildekning, har trostefamilien hatt bolig en liten stund. Hos meg har det ført med seg en helt fantastisk og etterlengtet ro. Været har vært elendig og føret like ille, men det har ikke gjort noe særlig. Jeg har gått turer, vi har gått turer, vi har spilt kort, lest bøker og latt parafinlampene brenne om kvelden. Easy living.
I en tid der alt går fort og hverdagen ofte brytes opp i fragmenter over ting en skulle og burde gjøre blir det å bruke litt tid på oppvasken en glede.
Å tråkke gjennom snøen å finne foten under 20 cm vann er også helt ok, så lenge vinden kjærtegner ansiktet og de eneste lydene som kan høres er naturens egne.
Det langsomme livet. Jeg vil prøve å finne litt mer av det.
 |
| En sommertur for noen år siden... |
fredag 10. februar 2012
Avskumling
Jeg tror jeg har funnet opp et nytt ord: avskumling. Noe er skummelt, man gjør en innsats, og det ender med at "noe" er avskumlet. Låter ikke det rimelig? (Det motsatte vil jo bli påskumlet, men det ordet vil jeg ikke finne på).
Dagtilbudet her, la oss kalle det "Sjappa", har jeg lenge hatt et svært ambivalent forhold til, noe jeg har skrevet om her og her. Et superkort resymé for deg som ikke klikker på linkene: dagtilbudet har for meg betydd inkompetanse, latskap og tafatthet. I perioder har jeg hatt kontakter der som jeg har hatt samtaler med, det har fungert dårlig. Siden har det kun vært medisinstyring (dvs jeg har hentet dosett der to ganger i uka), inntil nå nylig, da jeg fikk ny kontakt. Hun er unntaket som bekrefter regelen, hun er ressurssterk! På en slik måte som jeg vil assosiere med ordet, altså oppegående, idérik, konstruktiv, handlekraftig, og uten tegn på Alzheimer eller lignende (som jeg opplevde hos en av de andre der).
Hun klarte i forrige uke å overtale meg til å tilbringe et par timer i Sjappa. I en tidslomme som hun styrer, en håndarbeidslomme om du vil, siden temaet de to timene er håndarbeid. Det skulle visstnok være få der, noe som er bra for meg.
Jeg kom, jeg så, jeg vant (øøøø nesten ikke svulstig nei). Og deltok. Jeg kjente at det var utrolig godt å være der, og det å kunne møte opp et sted og gjennomføre uten at triggere setter meg ut av spill, føles veldig godt. Dette med triggerne er ganske sprøtt, for det siste halvåret virker det som om veldig mange spøkelser har våknet til liv, inklusive triggere som levde sitt aktive liv for en evighet siden. Jeg trodde de for lengst var døde. Men alt henger vel sammen regner jeg med, som mange sier: kroppen husker. Men altså: mange eldgamle triggere, og mange nye.
Tilbake til utgangspunktet: avskumling. De to ekstra timene jeg var der kom det flere brukere, noe jeg var redd skulle være så skummelt at det ikke ville fungere for meg å være der. Varm lunsj stod på planen, men jeg var også ganske varm på det tidspunktet: varm i trøya. Ved siden av meg hadde jeg på begge sider to jeg i det minste hadde snakket littegrann med, og rett ovenfor meg hadde jeg hele tiden kontakten min. Hun kjennes trygg. I en periode var det mye mas fra innsiden, men da trakk jeg bare tilbake i en krok med en høyst beleilig sofa, deilig å sitte oppi :)
Så altså: situasjonen er avskumlet, jeg vil tilbake dit i neste uke.
Og akkurat nå føler jeg meg ganske så flink, som har valgt å skrive om en positiv hendelse fra denne uka :)
Det finnes nok grøfter, det er vanskeligere å ta vare på småhaugene.
Dagtilbudet her, la oss kalle det "Sjappa", har jeg lenge hatt et svært ambivalent forhold til, noe jeg har skrevet om her og her. Et superkort resymé for deg som ikke klikker på linkene: dagtilbudet har for meg betydd inkompetanse, latskap og tafatthet. I perioder har jeg hatt kontakter der som jeg har hatt samtaler med, det har fungert dårlig. Siden har det kun vært medisinstyring (dvs jeg har hentet dosett der to ganger i uka), inntil nå nylig, da jeg fikk ny kontakt. Hun er unntaket som bekrefter regelen, hun er ressurssterk! På en slik måte som jeg vil assosiere med ordet, altså oppegående, idérik, konstruktiv, handlekraftig, og uten tegn på Alzheimer eller lignende (som jeg opplevde hos en av de andre der).
Hun klarte i forrige uke å overtale meg til å tilbringe et par timer i Sjappa. I en tidslomme som hun styrer, en håndarbeidslomme om du vil, siden temaet de to timene er håndarbeid. Det skulle visstnok være få der, noe som er bra for meg.
 |
| Jeg har litt dilla på nupereller |
Tilbake til utgangspunktet: avskumling. De to ekstra timene jeg var der kom det flere brukere, noe jeg var redd skulle være så skummelt at det ikke ville fungere for meg å være der. Varm lunsj stod på planen, men jeg var også ganske varm på det tidspunktet: varm i trøya. Ved siden av meg hadde jeg på begge sider to jeg i det minste hadde snakket littegrann med, og rett ovenfor meg hadde jeg hele tiden kontakten min. Hun kjennes trygg. I en periode var det mye mas fra innsiden, men da trakk jeg bare tilbake i en krok med en høyst beleilig sofa, deilig å sitte oppi :)
Så altså: situasjonen er avskumlet, jeg vil tilbake dit i neste uke.
Og akkurat nå føler jeg meg ganske så flink, som har valgt å skrive om en positiv hendelse fra denne uka :)
Det finnes nok grøfter, det er vanskeligere å ta vare på småhaugene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)